Jeg ser du sitter der på fortauskanten
Regnet pisker mot kinnene dine,
men du ignorerer det
Du sitter bare der og kjenner på tomheten
Tomheten etter at han forsvant
De blanke øynene dine stirrer ut i ingenting
Jakken min blir et teppe rundt skuldrene dine
Øynene dine ser på meg, før de forsvinner langt bort igjen
Vi sitter der time etter time, dag etter dag
og bare venter på at det skal slutte å regne
No comments:
Post a Comment